Det svakeste ledd

Et selskaps merkevare er ikke sterkere enn sitt svakeste ledd. Å bygge merkevare krever at man sender ut de samme signalene, over tid og i alle flater. Logoen skal representere selskapets verdier og utstråle de rette assosiasjonene. Når man er tilstede i det fysiske rom, vil merket være representert både med fysisk skilting og lokalene.

Hvordan skilt og fasade tar seg ut, vil derfor være det første du som forbruker ser og innstiller dine forventninger etter. Det norske dagligvaremarkedet er preget av hardtslående lavprisaktører, og som er konsistente i sin lavprisprofil. Lavpris betyr enkle butikker uten unødig luksus, forholdsvis begrenset vareutvalg og store volumer. Det betyr neppe at det er om å gjøre å se så kjip ut som mulig.

Rema FAILDagens to eksempler er knipset med få dagers mellomrom i Fanaområdet i Bergen. I begge tilfeller har skiltene fremstått slik i flere dager. I disse førjulstider er dagene på sitt korteste, så skiltene er dermed godt synlig i mørket.

Bunnpris FAIL

Hva signaliserer dette? Det sier noe om at «det ikke er så farlig», det er jo bare et skilt på fasaden. Det er noe som heter at skal du spise på en ny restaurant, så ta en titt innom toalettet først. Det samme kan man tenke rundt dagligvarebutikker. Er man slumsete med navnet på veggen, hvordan står det da til med det som virkelig betyr noe for forbrukeren? Er man like treg med å skifte ut epler og pærer i grønnsaksdisken som pærer i fasadeskiltet? Hvordan står det til med datostemplingen på kjøttvarene?  Er flaskeautomaten tømt og klar for dine fire poser med tomgods? Har de oppdatert kasseregisteret med tilbudsvarer, eller ligger normalprisen fortsatt inne slik at du må lese kassalappen med lupe for å se om du har fått de markedsførte prisene? Kanskje like greit å velge en annen butikk?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.