Lyden av noen som løper forbi

Swoosh. «Lydskriften» av en av verdens mest kjente logoer. Phil Knight forteller historien i boken Shoe Dog. Vi har vurdert boken.

images-2

I denne memoaren forteller Nikes gründer Phil Knight svært personlig om etableringen og de første tøffe årene i utviklingen av NIKE. Boken starter med at unge Phil avslutter sine studier ved Stanford, og legger ut på en dannelsesreise til Hawaii, Asia og Europa. Ved universitetet hadde han skrevet en oppgave om fremveksten av japansk industriproduksjon etter 2.verdenskrig, og hvor spesielt kamera og elektronikk fremhevet seg med kostnadseffektiv kvalitetsproduksjon. Og det til dramatisk lavere priser enn det europeiske konkurrenter klarte.

Underveis på reisen etablerer han kontakt med en japansk produsent av løpesko, Tiger. Her så Knight muligheten til å konkurrere direkte mot tyske Adidas, det dominerende merket på den tiden. Han gir seg ut for å være i stand til å selge skoene i USA, og bestiller vareprøver tilsendt til selskapet Blue Ribbon. Navnet kommer Knight på der og da, inspirert av medaljebåndene han hadde fått som ung løper hjemme i Eugene, Oregon. Startkapitalen på 50 dollar lånte han av sin far. Året er 1963.

Boken omfatter etableringen av selskapet, og avsluttes hovedsakelig når selskapet går ”public” i 1980. Den er spekket med interessante og lærerike historier om å etablere firma, og ikke minst kjempe seg igjennom forskjellige utfordringer for en ung gründer. Knight har selv fremhevet at den viktigste beslutningen han tok, var å gjøre partnerskap med løpetreneren Bill Bowerman. Både som kjendis i friidrettsmiljøet, men også som eksperimentell og kreativ produktutvikler er Bowermans bidrag til Nikes status som løpesko sannsynligvis blant de viktigste elementene i Nikes suksess.

Coach Bill Bowerman (th), her med Steve Prefontaine

Coach Bill Bowerman (th), her med Steve Prefontaine

Bowermans steking av gummi på konas vaffeljern for å utvikle den revolusjonerende, dempende vaffelsålen er velkjent. Mindre kjent er det at han pådro seg helseplager etter stadig steking og sveising av materialer uten tilstrekkelig utlufting. Han var kjent som en kompromissløs vinner, noe historien om skomodellen Cortez sier alt om. Japanerne hadde gått med på å utvikle en ny løpesko etter Bowermans design, og som skulle bære navnet Aztec – inspirert av de kommende olympiske lekene i Mexico i 1968. Imidlertid reagerte hovedfienden Adidas med trusel om søksmål, de hadde allerede lansert en sko med betegnelsen Azteca Gold. Da blir Bowerman og Knight enige om å kalle sin sko for Cortez, etter spanjolen som utraderte Astekerne.

Samarbeidet med sportspersonligheter er noe Nike er kjent for. At dette er dypt fundamentert i selskapets og brandets DNA, får man forståelse for når man leser om de første avtalene med tennisspilleren Iile Nastase og mellomdistanseløperen Steve Prefontaine. Sistnevnte er et lokalt ikon fra Oregon som minnes hvert år i Pre Classics, omtalt tidligere i bloggen.

Vi får bakgrunnshistorien om tilblivelsen av brandet Nike, og betydningen av ”Swooshen”; lyden du hører når noen løper forbi. Mindre kjent er den tøffe kampen om leveransen av sko. Japanerne samarbeidet med Blue Ribbon om å etablere Tiger-skoene i en tiårsperiode i det amerikanske markedet. Parallelt etablerte japanerne andre salgskanaler bak Knights rygg. Her får vi en lærerik fortelling om hva man gjør for å beskytte og sikre forsyningskjeden i den globale markedsplassen som produksjon etter hvert ble. Knight inngikk i all hemmelighet produksjonsavtaler med andre japanske, taiwanesiske og mexicanske skofabrikker. Nike som merkevare var født.

images-4

Boken er skrevet i en sterkt personlig stil, og i form nesten som et filmmanus. Dialogen mellom nerdene i Blue Ribbon, kommunikasjonen med japanske leverandører og amerikanske idrettshelter er detaljert og utleverende. I form kan en del passasjer for denne leser bli vel selvrettferdige, men noe annet er vel ikke å forvente når historien kommer fra gründeren selv. Phil Knight er forbilledlig åpen, ydmyk og ærlig i mange av bokens kapitler. Hans vemodige beklagelse over å ikke ha tilbrakt nok tid med familien virker troverdige. Spesielt selvsagt avslutningsvis når han behandler sin eldste sønns død i en dykkerulykke. Likeledes unnlot han å forsone seg med nøkkelmedarbeidere som sluttet og gikk over til ”fienden”. En skulle likevel ønsket seg at Knight kunne ha vært mer reflektert rundt Nikes rolle som ikon og ansvarlig arbeidsgiver overfor talløse produksjonsmedarbeidere i Asia. Han tar forholdsvis lett på påstandene om kritikkverdige forhold og barnearbeid i det outsourcede produksjonsleddet, og unnskylder seg med at man ikke kan betale mer enn vanlig timelønn for å ikke ødelegge forholdene i de landene man produserer i.

Alt i alt en leseverdig og lærerik memoarbok fra en ”ukjent” gründer og et av vår tids mest ikoniske brands.