Trendene som forklarer delingsøkonomien

Bedre å disponere enn å eie? Ytes det for mye service til for høye priser? Delingsøkonomien frigjør ledige ressurser til de som trenger det. I tillegg revolusjonerer det arbeidsmarkedet. Vi ser på trendene bak.skjermbilde-2016-10-19-kl-21-30-39

Delingsøkonomien er det nye buzzwordet som beskriver disruptive aktører som utfordrer det etablerte. Drosjenæringen føler seg truet av Uber. Airbnb gjør det mulig å leie rom uten å bo på dyre hotell. På Spotify kan du lytte til musikk uten å kjøpe den. Nimber gjør det mulig for deg å sende pakker via privatpersoner som likevel skal kjøre distansen. Dette er til skrekk og advarsel for etablerte bransjer. Samtidig er det til glede for forbrukerne som føler de betaler for mye i forhold til verdien de får for pengene.

Vi har sett på hvorfor delingsøkonomien treffer underliggende trender i samfunnet. Selskaper som Nabobil, Nimber og Airbnb kobler de som har ledig kapasitet til de som har behov for den. Dette gjøres med enkle koblingsmekanismer på nettet, og gjort tilgjengelig med tiltalende websider og apper på mobile enheter. Men dette er bare metoden, og ikke årsaken til suksessen.

Delingsvirksomhetene eier ingenting

På engelsk kalles dette å være ”asset light”. Etablerte selskaper har den fordelen at de er kjente, har kunder og driftsopplegg. På den andre siden er de bundet opp med faste kostnader og tradisjonelle måter å tenke på. Når situasjonen og markedet endrer seg, er denne ballasten mer en belastning for å utnytte nye muligheter. I tillegg vil tradisjonelle tenkemåter føre til at store selskaper ofte gjør investeringer i utstyr, råmaterialer, organisasjon og personale for å utvikle nye forretningsområder. Aktørene innen delingsfeltet gjør relevante og fokuserte investeringer i forretningsmodell og systemløsninger for å løse nye behov, men eier svært lite av den kostnadskrevende infrastrukturen de tradisjonelle aktørene er belemret med. De fremstår da nærmest virtuelt, allestedsværende på nett, men egentlig «ingen» steder. Ingen prangende hovedkontorer eller kostnadskrevende organisasjoner. De kan dermed utforske og ekspandere mulige nye forretningsområder og satsninger uten å måtte finansiere normale oppstartskostnader. I koblingsøkonomien eier man ikke bilene, og sjåførene er ikke ansatte. Produksjonsmidlene og operatørene stiller på jobb med eget utstyr og på egen tid, og gjør det styrt av egeninteressen om å skape verdier i koblingen med kunder som ønsker en annerledes og gjerne billigere tjeneste.

Å dele er mer fornuftig og effektivt. Og det ivaretar miljøet på en bedre måte.

Istedenfor å måtte lage nye biler eller hoteller, tiltrekkes nå stadig større grupper av å utnytte det eksisterende. Nytt anses som unødvendig der brukt fungerer like bra. Hvorfor sende en pakke mellom to byer, og betale for verdifull plass på en trailer, når den kan sendes i baksetet på en personbil som skal kjøre samme distanse? Hvorfor bo på et  prangende og kostbart hotell når man kan bo i en leilighet som likevel står ledig? Musikkindustrien måtte gå denne veien for noen år siden. Hvorfor kjøpe en nypresset LP eller CD-plate når du kan ha like stor glede av å lytte til musikken delt over nett? Napster, Kazaa og Limewire ledet veien via ulovlig og rettighetsoverskridende peer-to-peer virksomhet, til den verden vi kjenner i dag med aksepterte tjenester som Spotify, Beat og Apple Music.

Sett fra leverandørens side i bytteforholdet er dette en mulighet til å få delt på investeringene. Bilen eller leiligheten du eier, kan skaffe deg inntekter når du ikke selv benytter dem. Fleksibel deltakelse i arbeidsmarkedet er dermed også en mulighet mange setter pris på i dag.

Hvorfor eie noe når du kan disponere?

En bil står gjennomsnittlig i ro i 23 timer i døgnet. Stadig flere innser at dette er sløsing med verdier. Selvsagt setter de fleste fortsatt mest pris på å kunne ha bilen disponibel til enhver tid, og ikke måtte dele med andre som kanskje ikke behandler den som sin egen. Men stadig flere innser at dette koster mer enn det smaker. Bil er noe av det mest kostbare og avgiftsbelagte privatpersoner kan innlate seg på. I disse tider er det høyst usikkert hvilke drivstoffsalternativer som er smartest å velge når du skal investere i ny bil. Alternativet å ikke eie bil fremstår dermed som stadig mer aktuelt for flere.

Drosjenæringen er bare begynnelsen

Drosjenæringen er bare begynnelsen

Fremtiden i de stadig større urbane sentrene verden over blir preget av at bilen må betale for alle sideeffektene den påfører samfunnet. Det er tilstrekkelig å nevne forurensning, veisystemer (som også står ubenyttet store deler av tiden utenom rushtrafikken) og parkeringsarealer. Vi vil komme til å se radikale endringer i hvordan vi aksepterer at transport foregår. I så måte er Uber en spennende aktør som ikke bare utfordrer drosjenæringen. Som det anerkjente tidsskriftet The Economist skrev tidligere i høst; dette er bare begynnelsen. Når det er enkelt, trygt og billig for folk flest å skaffe transport fra A til B, er det ingen grunn til å eie en bil. Og da er det den mye større og viktigere bilindustrien som utfordres.

Delingsøkonomien reiser problemstillingen om konkurranse på like vilkår. De private utleierne bør registrere seg og sine inntekter, og må være forberedt på å betale offentlige avgifter og skatter som de de konkurrerer med.

Delingsøkonomiens aktører utfordrer ansattetrygghet

Delingsøkonomiens aktører utfordrer ansattetrygghet

Det fleksible arbeidslivet har også åpenbare negative sider, spesielt for arbeidstakeren som må sørge for egen inntjening, forsikringer og andre sosiale forhold man går glipp av ved å ikke være ansatt.

Å disponere fremfor å eie krever et sofistikert tenkesett. Økonomen John Maynard Keynes kritiserte mellomkrigstidens politikere i forhold til at man måtte akseptere arbeidsledighet i dårlige tider.

Keynes verdsatte her og nå fremfor på lang sikt

Keynes verdsatte her og nå fremfor på lang sikt

På lang sikt skulle alt ordne seg. ”In the long run we are all dead” var Keynes` spissformulerte respons til det. I vår kontekst kan vi relatere dette til at vi mennesker egentlig ikke har behov for å eie noe som helst. Svært få av oss trenger bilen som gjenstand, det vi trenger er transporten den utfører. Vi trenger ikke huset vi bor i, men komforten og tryggheten fire vegger og et tak tilbyr. Vi har ikke behov for barberhøvelen vi kjøper, men barberingen den utfører. Radikalt kanskje? I en verden hvor vi har behov for å utnytte ressursene på stadig smartere og mer miljøvennlige måter, er dette en av flere bærekraftige trender.

Som John Lennon sa i Imagine: ”Imagine no possessions – I wonder if you can”.

Forutså John Lennon delingsøkonomiens fremvekst allerede i 1971?

Forutså John Lennon delingsøkonomiens fremvekst allerede i 1971?