Sosiale medier er farlige

Det var en gang da vi trodde at sosiale medier som Facebook, YouTube og Twitter skulle frigjøre informasjon og gjøre oss alle mer informerte. Utviklingen har ført til det motsatte. Algoritmer fører til ensretting og polarisering av meninger. Vi spør om mediene er i stand til å skille troverdig informasjon fra propaganda. Og er vi i stand til å se forskjellen?

The Economist har på forsiden av papirutgaven 4.november 2017 illustrert farene med de sosiale mediene. I utgangspunktet er Facebook, YouTube, Wikipedia, Instagram og Twitter vanlige folks mulighet til å både dele og ta del i informasjonsstrømmen. Dette skulle demokratisere på den måten at alle skulle kunne få rask og ukomplisert tilgang på nyheter og informasjon. Utviklingen viser at så ikke er tilfelle. På samme måte som våpen i seg selv ikke dreper, det er fingeren på avtrekkeren som gjør det, er det vår bruk av de sosiale mediene som ødelegger.

Allerede i 2006 kåret Time Magazine ”You” til årets person. Som følge av internettets toveis mulighet til brukergenerert innhold på verdensveven, var makten plutselig på vanlige folks banehalvdel. De store medieselskapenes redaktørrolle var svekket. Lobbyistenes innflytelse kunne ikke lenger dominere meningsdannelsen. Maktmisbruk, ulovlig virksomhet, ja selv dårlig kundebehandling, fikk ikke lenger leve i det skjulte. Informasjon ble synlig for alle, umiddelbart. Hva som var ”sant” skulle ikke lengre være styrt av mediemogulenes og de statsstyrte TV-kanalens egeninteresse. Aviser skulle ikke lenger overleve på å behandle store annonsører eller innflytelsesrike mennesker med silkehansker. Digitaliseringen skulle i tillegg feie tradisjonelle, gammeldagse papiraviser ut med den siste papirinnsamlingen.

Forrige måneds høringer i Washington, hvor Facebook, Twitter og YouTube (Google) står skolerett, synliggjør sosiale mediers problem. FBIs etterforskning har vist at disse mediene har vært fulle av feilinformasjon, propaganda og giftige konspirasjonsteorier finansiert av russiske interesser for å påvirke den amerikanske valgkampen høsten 2016. Facebooks Mark Zuckerberg (som ikke deltok i høringene i Senatet) har beklaget og lovet å skjerpe inn kontrollmekanismene i forhold til hvem som får anledning til å annonsere og spre ”fake news”. Samtidig tilføyer han at legitimt annonsørinnhold heretter blir langt dyrere. Etterrettlig informasjon skal ha sin pris.

Facebook, Twitter og Google i åpen høring i det amerikanske senatet.

 

Problemet ligger i prinsippet i det som i utgangspunktet er de sosiale medienes fortrinn. Algoritmene som skal ta hensyn til hva vi liker å lese, hva vi interesserer oss for og vil vite mer om, gjør at vi blir enkle bytter for manipulasjon. Mediene vet hva du bruker mye og lite tid på. De vet hva du reagerer på og hvordan du gjør det, hva du deler og hvem du deler innholdet med. Det du blir eksponert for, kombinerer personlige budskap, bilder, saker og betalt innhold i tilfeldig rekkefølge i nyhetsstrømmen din. Det er ikke alltid like enkelt å skille hva som er hva. Ved hjelp av algoritmer og den innebygde læringen vil ”din” Facebookside og twitterstrøm bli mer og mer treffsikker i forhold til dine egne interesser og adferd.

Vår evne til å konsentrere oss om noe mer enn i noen få sekunder av gangen svekkes. En undersøkelse som Economist i lederartikkelen 4.11.2017 refererer til, har vist at brukere i den ”rike delen” av verden sjekker et sosialt medium på sin mobiltelefon opp mot 2600 ganger hvert døgn. Folkeskolematematikk viser at dette er det samme som at du sjekker mobilen 1,8 ganger i minuttet. Dersom vi antar at du sover deler av døgnet, vil det reelle tallet være nærmere 3 ganger i minuttet, eller hvert 20. sekund. Det er på tide å spørre seg: Hva i all verden er det vi holder på med?

Resultatet er at de digitale mediene eksponerer deg for bruddstykker av ny informasjon som føyer seg inn i det verdensbilde du allerede har. Alt du leser vil forsterke dine oppfatninger og fordommer. Du opplever at flere og flere opplever det samme eller utsettes for de samme urimelighetene. Lite informasjon som motsier dette eller gir deg andre perspektiver slipper igjennom. Economist sier det slik: ”Because people are sucked into a maelstrom of pettiness, scandal and outrage, they lose sight of what matters for the society they share.”

Undersøkelser viser at folk ikke nødvendigvis stoler på det de leser. Men har vi tid og ork til å sette oss inn i noe annet? Og i mellomtiden kan ekstreme holdninger forsterkes og bli til folkebevegelser, basert på feile fakta, svake analyser og rent oppspinn. Istedenfor å dele informasjon til en stadig mer opplyst befolkning, splitter og polariseres vi. Valgresultatene i USA og Storbritannia (Brexit) i fjor, nasjonale valg og regionale opprør i år kan stå som eksempler på det.

Så hva nå? For det første burde nettmedier, både de tradisjonelle og de sosiale, bli mer tydelige på å skille hva som er redaksjonelt stoff, ytringer og betalt innhold. I tillegg burde det nå være store muligheter for seriøse mediehus til å ta lederrolle med etterrettelig journalistikk, troverdig informasjon og informative analyser. Spørsmålet er hvem som er i stand til å leve opp til den forventningen? Og er vi som lesere og brukere i stand til å se forskjellen?