Rosens navn

Hvorfor er det så vanskelig å gjøre noe så enkelt og lønnsomt som å gi ros? Hva holder oss tilbake og hva taper vi? Vi har sett på hva ros er og hvorfor det er viktig.

Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg får ofte inntrykk av at det å gi anerkjennelse til andre sitter langt inne. Da er det lettere å finne noe feil og kritisere. Kan det være at vi nordmenn er litt påholdne og reserverte, og ikke vil gi oss til kjenne med raushet overfor andre? Tror vi kanskje at det å gi ros minimerer oss selv? Eller at det å skryte av en god prestasjon medfører at personen som blir tilgodesett med anerkjennelse bare slapper av og hviler på laurbærene? Da er det lettere å gi ros, eller kudos, på de sosiale mediene. Tommelen opp gis oftere digitalt enn i den analoge verden.

Når vi besvarer meningsmålinger, vil vi aldri gå helt til det ekstreme. Du har sikkert erfart det selv. Hvor tilfreds er du på en skala fra 1 til 7, hvor 1 er meget misfornøyd og 7 er meget fornøyd? Er du stort sett fornøyd, så sier du en 5-er eller kanskje 6-er. 7-eren sitter langt inne – hva er det de innbiller seg? Eller tror de jeg er naiv og lettlurt? Og du trykker vel ikke på helgrønt etter å ha gått igjennom sikkerhetskontrollen på flyplassen? Tror de jeg er dum eller ikke stiller høye krav, eller?

Hva trykker du på her?

Paradokset er at ros burde være lett å gi, og det i store mengder. Å gi anerkjennelse er faktisk helt gratis. Kanskje du nå tenker at ros må utløse mer driks i restauranten og høyere lønn til den ansatte. Vel, i så fall er det vel fortjent. Ros blir gjennomskuet dersom det ikke er relevant og faktisk berettiget. Men i de aller fleste tilfellene befinner du deg i situasjoner hvor den eneste konsekvensen av å gi ros er at mottakeren blir glad, mer tilfreds og mer motivert enn før. I tillegg er det faktisk godt å gi ros. Du blir glad av å gjøre det, og reaksjonen fra mottakeren er ofte at du får anerkjennelse tilbake for at du faktisk er stor nok til å gi en positiv tilbakemelding.

Det beste du kan gi en venn er en god pasning. Ivar Hoff kan få sagt det!

Sitatmaskinen og fotballkommentatoren Ivar Hoff er kjent for mange spissformuleringer. En av hans mange gullkorn er «Det beste du kan gi en venn er en god pasning». Sannheten i dette sitatet kan ikke understrekes nok. Feiringen av enkeltindivider (les: den som setter ballen i mål) i en lagidrett er både overfladisk og ego-fremkallende. Teamwork handler om å skape noe større sammen enn det enkeltindivider kan klare alene. Vi har ulike roller, og en stadig mer kompleks verden krever spesialisering. Det å forstå sin rolle og innordne seg en organisering krever både lojalitet og disiplin. Vi må våge å gjøre andre gode!

Jeg har jobbet steder hvor lederen drev «avviksledelse». Lederen ga aldri ros, det medførte bare avslapping og sløvhet. Feil og mangler ble derimot påpekt, det skulle bevirke at man holdt seg på tå hev. Resultater er det motsatte av det lederen ønsker. Redsel for å gjøre feil gjør at man unngår eksperimenter eller nye måter å gjøre ting på. Bedre å gjøre som vanlig og ikke gjøre feil. Lederstilen smitter videre nedover i organisasjonen, jakten på feil og syndebukker overskygger kontinuerlige forbedringer. De ansatte vet ikke helt hva som er rett – men de vet i alle fall hva som er feil – og hvem som gjorde feilen!

Den danske foredragsholderen Henrik Mærsk ga i 2016 ut den lille boken «Arbeidsglede i nedgangstider». Du kan laste ned boken gratis her.

Henrik Mærsk

Her setter han navn på rosen – og den heter arbeidsglede. Ros gjør at vi begår færre feil, blir mer effektive og produktive, gjør kundene glade, er mindre syk, samarbeider bedre, lærer fortere, er mer kreative og åpne for nye ideer, selger mer, er mer motivert og har mer energi.

Ros er ikke bare gratis å gi – det er godt å gi og godt å få. Og det gjør at vi alle skaper mer.

På tide å gi noen i din nærhet litt ros i dag?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.